Donna Summer – On The Radio (1979)

donnasummer_ontheradioNoen ganger går jeg bare innom en platebutikk for å se om jeg finner noe, bare sånn på slump, og dette innlegget handler om resultatet av en slik handletur. Ofte bruker jeg kanskje en time og mer enn det på en slik tur, ikke fordi jeg kjøper alt jeg finner, men mest for å holde meg innom et slags “anstendighetsantall” plater det er hensiktsmessig å kjøpe. Hensikten? Noen ganger er det innfallsmetoden som gjelder, jeg ser ei plate fra et band/en artist jeg har hørt noe bra av, jeg tar en titt på hvilke sanger det er på plata, og hvis det er noe som virker litt kjent så står plata i fare for å bli kjøpt. Og dette er tilfellet med plata til Donna Summer “On The Radio”.

Mitt forhold til Donna Summer starter først og fremst med sang to på denne plata “Love to love you baby”. Det er en sang jeg liksom alltid har likt, med litt stønning og slikt, det var sikkert det jeg la mest merke til da jeg antakelig hørte den på radioen for første gang, sikkert i begynnelsen av åttiåra, kanskje enda tidligere. Eller kanskje på fjernsynet. Men brått hørte jeg ikke mer fra henne før jeg hørte “This time I know it’s for real”, produsert av hatobjektene på slutten av åttitallet Stock/Aitken/Waterman. Denne sangen hatet jeg i grunnen like mye som de andre plastikksangene produsert av disse produsent”gururene”, sånn som alt av Rick Astley, Kylie (Ja, det gjorde jeg ja!), og helt sikkert annet ræl . Jeg hørte sikkert denne sangen også ofte på radioen (nrk, jeg hadde ikke tilgang til annet. Kanskje er det like greit…), men like ofte på dansegulvet til Pepita Steakhouse i Orkanger samme skoleåret jeg var russ. Det var ikke akkurat det jeg ville høre av musikk, men det var nok ingen som var enig med meg i det da. Heldigvis varte ikke denne perioden så altfor lenge, etter russetida på Follo (Orkdal Vidaregåande) begynte jeg å studere i Trondheim, og det musikalske utvalget (og utvalget i dansegulv) ble straks forbedret…

Annet enn dette husket jeg ikke av Donna Summer før jeg kjøpte denne plata i midten av nittitallet, og siden den var uten “This time I know it’s for real” og med “Love to love you baby” tenkte jeg det var trygt å kjøpe den, bortsett fra at jeg hadde en mistanke til at jeg måtte stålsette meg før meg måtte lytte til noe annet diskovræl. For mer fordomsfri var jeg egentlig ikke musikalsk på denne tida, det kan egentlig sammenliknes litt på å kjøpe ei plate fordi du liker bare den ene låta du vet om. Heldigvis skjer det ofte at jeg faller for opptil flere sanger på slike plater, og det skulle jo bare mangle at det ikke skjedde også på denne plata, “On the radio” er jo tross alt en greatest hit-samling. Det var en av de første slike samlingene jeg kjøpte, og det var også en av de første platene jeg kjøpte brukt, på gamle Utopia (se forrige innlegg) i Dronningens Gate 20, nå kalt for Secondhand Upstairs, som bare solgte brukte plater i andre etasje i bygningen (derav navnet). Som dere ser under så kostet ikke plata allverden…

donnasummer_ontheradio_prislapp

Men da jeg tok ut den første plata (dette er nemlig et dobbeltalbum) så jeg at på den ene siden var side EN, på den andre siden var side FIRE, og på den andre plata var det side TO og TRE, så da var jeg litt i tvil om rekkefølgen jeg skulle lytte på platene. Dessuten, da jeg endelig fikk bestemt meg for rekkefølge på platesidene fikk jeg høre at sangene gled smertefritt fra den ene til den andre, omtrent som en slags megamix. Slike megamikser var jeg i utgangspunktet litt negativt innstilt til, men på denne plata syntes jeg det hørtes veldig fint ut. Jeg følte mer eller mindre at jeg forsto vitsen med det, at stemninga sangen ga løftet seg litt og litt oppover etter hvert som sangene vekslet. Så nå liker jeg faktisk slike mikser, vel å merke hvis de er godt gjort.

I forrige innlegg begynte jeg å skrive litt om coveret på platene, så jeg skal ikke være verre nå. På frontcoveret er det et bilde av Donna som sitter på en diger treradio av en eller annen grunn, i en slags nattkåpe (eller er det det?) og med rosa høyhælte sko halvveis av. Skoene er uten stropp, så det kan ikke være på grunn av gnagsår at hun har dem halvveis av. Kanskje de bare sitter dårlig på bena… Hvis jeg hadde vært Donna Summer på dette bildet ville jeg nok heller ha hatt på joggesko, det er mye mer behagelig enn høye hæler. Og jeg ville slett ikke ha sittet på en radio av dette formatet… Eller jo, disse gamle radioene var skikkelig håndverk, i motsetning til disse plastdingsene man må ta med på stranda eller søle eggedosis over for at man skal føle at man trenger dem. Eller man vet jo aldri…donnasummer_ontheradio_radi

Det er da jeg begynner å tenke over hvordan man brukte de elektroniske underholdningsvidundrene før i tiden. Man satte seg på dem, man satte blomsterpotter både på radioer og fjernsynsapparat, det kan man ikke gjøre nå for tiden, for disse flatskjermen er så altfor tynne. Og ofte kunne man også sette antennene oppå apparatene, siden man ofte ikke hadde utendørsantenner. Kanskje var det derfor man kunne tillate seg å sette seg på disse digre dingsene, i den villfarelse at man kunne få inn stasjonene bedre da. Og derfor gjorde Donna Summer også dette på et bilde som skal forestille midt i New York, for teknologien hadde heller ikke gått så fort der…

En annen detalj man kan tenke over når man ser på frontcoveret er at Donna Summer sikkert har et digert fødselsmerke på utsiden av høyre legg, det er derfor hun har strukket venstrehanda si foran der. (Gudene bør vite om jeg har rett…)

Bakcoveret forteller en annen historie; Donna Summer har en gammel bil hun vil bli kvitt, uansett pris, for nå er hun blitt stor popstjerne og har funnet ut at penger bare er tull, så nå vil hun ha en helt ny bil. Med automatgir og servostyring. Og laminerte glassruter som faktisk er mye sikrere enn disse gammeldagse vindusrutene som går i tusen knas bare en måke i fart slenger i vei en flygende drittbombe. Det er derfor hun peker oppover, og grunnen til at hun peker nedover med den andre handa er å henlede oppmerksomheten på hullet i gulvet som det gule skjerfet desperat forsøker å skjerme for. Ikke rart man blir forkjølet i slike biler. Jeg forstår godt at Barack Obama ville bli kvitt disse bensinslukerne og få GM til å lage skikkelige biler som er snillere mot miljøet…

Men nok om det, nå må vi komme oss til sangene:

Først ut, On the radio handler om hva som skjer når du er så fattig at du ikke har råd til å kjøpe nål og tråd, og den fine dyre overtrekksfrakken din ikke har innerfôr. For da kan det skje at hvis du skal poste noe og du legger et brev i nevnte jakkes lomme, og det er hull i lomma, da kan du risikere å høre innholdet i posten på radioen etter noen dager. Og ifølge Aristoteles kan man kalle det en komedie hvis en fortelling skildrer mennesker som er dummere enn i virkeligheten (,bare se i Poetikken, der står det). Så når du kjøper klær, ikke kjøp dem så dyre at du ikke samtidig har råd til nål og tråd, særlig ikke i disse finanskrisetider (nå? Den er jo over! Eller??). For da kan du bli kalt dum og bli ledd av, særlig av gamle døde filosofer som står og peker på deg fra himmelen og roper “hamartia hamartia”. Da kan du bare rope tilbake “hybris hybris, du er død, jeg er dum men lever!” Det samme kan du gjøre til disse dumme radiopraterne som via omveger har fått tilgang til dette brevet og sier dumme ting og spiller dum og dårlig musikk mellom de flaue punchlinjene deres. Hvis jeg hadde vært den dumme mannen/kvinnen med hull i jakkelomma ville jeg nok kanskje ha foretrukket å miste dette brevet til Daniel Assange, brevet ville ha blitt omskrevet i kodespråk og havnet på Wikileaks. Og hvis Aristoteles hadde sett dette (Wikileaks) ville han kanskje ha revurdert nevnte tese fra Poetikken, at en tragedie skildrer mennesker som er bedre enn i virkeligheten og en komedie skildrer folk som er dårligere enn i virkeligheten. Hva om han ikke skjønte at det man finner på Wikileaks er virkelig? At han kom fram til at alt det som står der bare er tull? Og så ha lest et visst intervju i et gutteblad som Alfa og kom frem til samme konklusjon om det som står i dette bladet? For i vår verden (i hvert fall i min verden) så ler jeg av komedier, såfremt de er gode. Så hvis det er noe jeg ikke ler av så er det enten (1.) en dårlig komedie, eller (2.) ikke noen komedie. Og hvis det ikke er noen komedie kan jo det bare bety at menneskene teksten fremstiller ikke er dårligere enn vi er i virkeligheten. Selv om man selvsagt kan lure…

Neste sang er grunnen til at jeg kjøpte denne plata i det hele tatt, Love to love you baby er dessuten mye enklere tekstmessig der den handler om det krig ihvertfall ikke er, selv om man sikkert kan bli litt tullerusk i hodet både av sex og kriging. Jeg tror denne sangen er laget for at de dumme krigerne nettopp skal bli litt tullerusk. For der Lysistrata (av Aristofanes) fikk kvinnfolka som ble igjen til å nekte å ha seg med mannfolka inntil de sluttet å krige laget Donna Summer denne sangen for at mannfolka skulle ha noe annet å drømme om når de kom hjem fra slag. Og hvis de begynte å rope kjælenavnet på yndlingsvåpenet deres under akten så skulle de først få høre på sangen til Donna Summer. Og hvis dette ikke hjalp var det bare å ty til stekepanna (eller annet egnet våpen i nærheten, Maggie Thatcher brukte håndveska, og derfor kunne ofte en politisk fiende ofte bli “handbagged”. Jeg syntes synd på Dennis Thatcher, kanskje er det bra at han er død og hun ikke lenger husker… Kanskje er hun ikke akkurat dement, men bare punchdrunk, kanskje fikk hun en gang et svar på tiltale av Dennis, for eksempel med en bowlingball?)

Try me, I know we can make it handler om en frukt (frukt?), eller en grønnsak. Når du tilsetter den i en kjøttrett (eller kanskje noe annet, ikke vet jeg, jeg er ingen kløpper på matlaging,) kan det smake himmelsk, og når du skjærer den opp kommer du til å gråte. Vi snakker selvsagt om løk. Løk er en av årsakene til at kokker har en lav gjennomsnittlig levealder, enda lavere enn drosjesjåfører (hvor jeg tilhører…), og årsaken er selvsagt at vi drosjesjåfører aldri trenger å skjære opp løk på jobben. Riktignok skal vi være gentlemen og hjelpe gamle damer og barn ut av biler og inn i dører og unngå å kjøre på dem før og etterpå, men å skjære opp løken deres er heldigvis ikke i stilingsinstruksene våre. Da skal du se at vi først har fått tårer i øynene mens vi har skjært opp løken og derfor skåret oss og fått et par fingre i minus, og siden når vi har satt oss i bilen ville vi ikke ha sett autovernet før det var for sent… Så hvorfor i alle dager lager Donna Summer en slik sang, har hun også opplevd dette? Eller har noen i hennes nærhet opplevd det? Det har hun sikkert, det har vi alle, men ikke alle lager sanger om det. Heldigvis, det er sikkert nok med henne og John Lennon (Glass onion). Vet dere hva som er best med denne sangen? Det er overgangen til neste sang

som er I feel love, som faktisk er en av mine favorittsanger! For en stund siden så jeg en dokumentar om Donna Summer hvor hun fortalte at hun laget denne sangen på fem minutter. Mer behøvde man ikke for å lage noe så enkelt og genialt. Teksten er enkel, handler bare om å falle og falle og falle gjennom noen skyer sammen med noen man er glad i, kunne sikkert ha vært en fin tripp på hva det måtte være. Musikalsk er det heller ikke så avansert, men arrangementet høres ut til å skildre følelsene teksten forteller. Sangen er også en grunn til faktisk å like synthpop, for lydbildet er like syntetisk som fosfatfull fisk. Jeg lurer på om hva fisken ville ha sagt hvis den hadde fått fosfater i levende live, ville den ha sagt noe til det? Når vi spiser fosfater, hvorfor kan ikke også fisken gjøre det? Vi mennesker er så gode til å lage kunst ut av syntetiske ting, så hvorfor ikke mat av synt…

Etter enda en perfekt overgang fra forrige låt kommer vi nå til Our love. Den må hun forhåpentligvis ha brukt litt lengre tid på enn på forrige sang, for det er ikke sunt å komme så enkelt til suksess, da tror man at alt er like enkelt. Du vet, arbeidet adler, veien blir til mens du går, motgang gjør sterk, øvelse gjør mester, Roma ble ikke bygget på en dag, Our love will last forever. Evige sannheter som ingen kan gjøre noe som helst for å motbevise. Tullprat fra ende til annen fra Donna Summer sin side, og et perfekt eksempel på sarkasme, vår kjærlighet vil vare for evig, ihvertfall så lenge telefonlinja vår ikke er død, da kan vi drive og rote rundt og ødelegge for oss selv og andre mens ingen andre ser på. Hvis ingen ser… Jeg tror det nye datalagringsdirektivet er en kjempegod ide, da vil alle være klar over hva slags personer vi er og vi kan være så falske som vi bare klarer, eller vi kan velge å være så godtroende vi vil. For da har vi grunn til å være godtroende, siden vi da allerede vet sannheten om det myndighetene vet om oss og alle andre. Og løgn ville ha vært en saga blott, bortsett fra de som jobber med det, de som lager fortellinger for å underholde. Kanskje…

Neste side (på den andre plata! Men likevel side 2) begynner med ei felle; er det rett det som står i første linje i I remember yesterday? “I remember the first night we wet”, jeg håper inderlig ikke det, i såfall er Donna Summer mer pervers enn jeg (og sikkert hun også) kunne ha tenkt seg. Å late vannet mens man danser fullt påkledd til dixieland-musikk (slik sangen høres ut) må være noe av det groveste man kan tenke seg, så jeg tror jeg forlater denne sangen. Æsj!

Neste sang handler også om en første gang, I love you forteller om en mann som har prøvd flere damer. Men det har vist seg at de ikke kan snakke elementær engelsk, de kan ikke en gang si “I love you”, og det kan jo enhver nordmann si. Kanskje har han vært i utlandet uten å lære seg språket de snakker der, og da kan han bare ha det så godt. Så han flytter ut og prøver i hjemlandet. Eller var han virkelig utenlands, kan han ikke bare ha vært utenbygdes, eller utenbys, eller bare utenfor sitt eget miljø hvor de ikke sier slike ting på samme vis? When in Rome do as the romans? Er det dét som er moralen her? Men det viser seg at for hans del passer det perfekt med noen som forstår når han mener alvor og ikke, at han når han sier at han elsker henne ikke bare sier det for å komme under buksene hennes… (Under buksene? Der er jo stillongsen! Eller gulvet, alt ettersom.) Hva ville skjedd hvis Donna Summer hadde møtt Michael Krohn? “Spiser med nesa, snakker med øyet, de lever som bikkjer, fra dag til dag, fra natt til natt…” Fåglarna vet.

Og det er akkurat det Heaven knows handler om. Dette er en duett mellom Donna Summer og Joe “Bean” Esposito hvor de er på hver sin side av en krangel. Han høres ut som han ikke vil ha henne mer, mens hun overtaler ham til å bli. Det går ikke helt frem av teksten hvorfor de holder på slik de gjør, det ser faktisk ut som de selv ikke vet hvorfor de ikke enes, og det er jo dumt. Men vi vet at de er enige om at det ikke helt er som det skal være, og da vet vi hvordan det går, begge går til hver sin bar og forteller bartenderen at “kjæresten min/mannen min/kona mi forstår meg ikke”. Så dette er strengt tatt en sang sunget til en bartender, og dermed en sang man sikkert ikke bør være så altfor beruset for å synge, for da kan man godt forstå bartenderen hvis han forteller Donna Summer at “nei, jeg forstår deg heller ikke, nå har du fått nok, gå hjem og sov”. Jeg vet selv at når jeg har drukket (det er faktisk halvannet år siden nå…) kan jeg bli veldig pratsom, jeg tror selv at jeg snakker tydelig nok, men setningene mine blir litt for lange for mitt (og samtalepartnerens) beste. Det skyldes at når jeg kommer på noe glupt å si så begynner jeg på setningen, men etter en tre-fire innskutte setninger har jeg mer eller mindre glemt hvor jeg begynte. Så, da må jeg bare ty til reservehjulet “jaja, fåglarna vet”, heaven knows hva jeg tenkte da jeg begynte…

Så når man ikke lenger er i stand til å føre en kulturell og sivilisert konversasjon, hva gjør man da? Jo, da går man ut på dansegulvet igjen til en Last dance for å late som man har fått frem dyret i seg (etter å ha kastet opp på do,) og er klar for å vise at man er kar e.l. , mens man egentlig mest er ute for å finne noen som er dumme nok til å dele drosje med seg hjem. Hvis bare den andre bor i nærheten av seg selv, for da kan man prakke regninga på den andre, og det er jo ikke akkurat slik man fører slekta videre, gjennom å drikke så mye at man ikke har råd til drosje, da blir man jo bare stakkarslig, man kan ikke engang få opp hva man innbiller seg at man har mellom beina. Men stopp litt nå… Donna Summer synger faktisk om at den hun vil finne på dansegulvet skal få lov til å holde, veilede og irettesette henne, i tillegg til å leke gjemsel mellom dyne, pute og laken sammen med henne. Slem gjemsel! Er dette noe å se frem til når man går ut på byen en fredag kveld? Slem gjemsel? Det hørtes nesten ut som en fin sjekkereplikk; Vil du være med meg hjem og leke slem gjemsel?

Og slik ender side to, på den andre plata. Men for å komme til side tre (på mitt eksemplar) er det bare å snu plata, og da begynner vi med…

noen strykere og en ballade kalt Mac Arthur Park, etter en park i Los Angeles. Sangen er først innspilt av Richard Harris (fins her…), men skrevet av Jimmy Webb (hans versjon her...), og det handler tydeligvis om en spasertur i regnet ute i parken, hvor jeg-personen finner et kakestykke liggende. Nå tror jeg verken Donna Summer eller Jimmy Webb har for vane å spise opp tilfeldige kakestykker liggende, de har nok råd til å la være. Men hva gjør de hvis de blir utsatt for en overraskelsesfest, som f.eks. en bursdag? Vil de da la være å spise av kaka? Eller vil de da i etterkant insistere på å betale hva festen kostet? Eller ville de ha ødelagt festen gjennom å ta frem en bunke sedler på åstedet for å vise at “nå skal jeg betale for at dere skal ha det moro”, og slik gitt festfikserne dårlig samvittighet fordi Donna Summer har trodd at de ville bruke bursdagen hennes som påskudd for å ta seg ei rotbløyte? Nå tror jeg ikke det forholder seg slik, jeg tror heller ikke hun prøvesmaker for å se om det ikke er en stor kulinarisk nytelse hun står foran, mot alle odds, og så gjøre sitt beste for å finne den som har bakt kaka. Det ville ikke jeg ha gjort heller…

Så skal vi danse til Hot stuff, og Donna Summer beskriver prosessen foran speilet før man skal ut på byen, når man tvinger frem forventninger, eller forhåpninger til hva som kan komme til å skje på kjærlighetsfronten i natt. For hvis hun ikke får med seg noen hjem kommer hun til å ringe alle de hun treffer på byen. Men det har hun jo råd til, hun er jo blitt millionær på platene sine på denne tida, så hun kan bruke opp så mange tellerskritt hun vil, dessuten kan plateselskapet sikkert ta sin del av regningene og utgiftsføre, skrive av på skatten e.l. Og kalle det for inspirasjon. Kanskje var det det Sven Høgda gjorde da han terroriserte halve Norge for halvannet tiår siden. (Han lagde ikke noen plate, men det gjorde Oral Constitution med plata Høgdapreik i 1995. Har du den er du sikkert heldig!)

Og vi danser videre til Bad Girls og et alvorlig tema, jenter som selger seg selv for hva de enn behøver penger til. Noen trenger til dop, og andre trenger for å kjøpe seg telefonkort, slik at de kan tjene enda mer penger å kjøpe telefonkort for. Dette skjønner jeg meg egentlig ikke særlig på, bortsett at det ser ikke særlig morsomt ut. Men i denne sangen har man fått fram en slags dynamikk blant gatas løse fugler, de slemme jentene snakker dritt om de triste jentene, og de triste jentene snakker dritt om de slemme jentene, og ut fra hvem som har fått “tur” sist stiller de hverandre i de tidligere nevnte kategoriene. Her handler det også om en viss selvmotivasjon, noe på linje med “se på hun triste jenta der, hun kan da ikke være særlig attraktiv for mannfolka med den maska der, man må se på topp ut, det gjør jeg…”

I neste sang, Dim all the lights skal vi skru ned lysene, sette på en gammel platespiller og leke at vi begge er Bruce Lee (jfr. verselinja “I’m like a cup, come fill me up”). Og så skal vi slåss, splitter nakne. Og hvis vi er heldige kan vi få med et vitne med infrarøde briller til hele eskapaden, som kan le av oss og si fra når tampen brenner. For er rommet stort nok er kan det være vanskelig å finne motparten, særlig når alle lampene er skrudd ned. Men det er her Bruce Lee kommer inn, for han sa nemlig i filmen Enter The Dragon at “in order to fill the cup, you must become the cup”, eller noe slikt. Er vi ekstra uheldige kan vi komme borti ledningene fra de nedskrudde lysene, og da blir det lyst da. Og hvis Bruce Lee kommer inn som fjerdemann og skal leke kopp blir det bare søl. Og da trenger absolutt ikke tredjemann infrarøde briller, da ser han alt, ikke minst det han ikke vil se. Æsj!

I Sunset people, nest sist sang ut, handler det om alle oss som har vært oppe lengre når det har vært mørkt enn når det har vært lyst. Det man kan gjøre da er å innbille seg at man er en del av jetsettet, med mørke solbriller og attraktive mennesker rundt oss hvor vi enn drar. Det gjelder meg som drosjesjåfør, og det gjelder de som jobber ræva av seg for at vi skal ha ferskt brød tidlig på morran. Men jeg tror ikke det ville være særlig lurt å kjøre rundt i bil med solbriller midt på natta, særlig ikke på høsten, man kunne komme til å kjøre på noen andre solnedgangsmennesker, og det er de som gjemmer seg bak sotete vinduer i rånerbiler (også kalt limusiner), “tinted glass to hide the scars”, som Donna synger. Disse solnedgangsmenneskene er de som allerede er blitt påkjørt på et vis eller annet, og det kan sikkert være greit for dem å gjemme seg. Hvis de ikke er av den sorten som vil vise seg frem til skrekk og advarsel, for noen vil sikkert ha godt av det også, det er ikke alt som er like sant, sunt og godt når det er mørkt. Kanskje er det en grunn til at det er sunnere å sove når det er mørkt, man kan finne på å vite ting man ikke har behøvd å vite om livet på den andre siden. Kanskje er dette Donna Summers versjon av Walk On The Wild Side, utenfor Warhols fabrikkvegger, for de som ikke fikk skutt seg inn…

Til slutt, etter å ha skiftet plate igjen og satt på side 4, en sang om det man kan gjøre når man er blitt lei av kavaleren sin og hans/hennes vaner og uvaner, neglebiting, overfladiskhet, dårlige holdninger, dårlig kosthold, alt man kan finne på å bli lei av på sin stadig mindre bedre halvdel. No more tears (enough is enough) synger Donna Summer sammen med Barbra Streisand på en sang som i tillegg kan ses på som en oppfordring til kvinnfolka (for det er nok de sangen henvender seg mest til) om å frigjøre deg fra den dumme mannen din, det har du råd til, du skal ikke basere deg på å bli økonomisk underholdt av ham, det klarer du fint sjøl osv. En arv fra kvinnetiåret, mange dårlige ekteskap kan ha gått til helvete på grunn av denne sangen, kanskje ikke her i Norge… (Eller hvorfor ikke…)

Da kan du holde OPP å lese…

donnasummer_ontheradio_bak

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nirvana – Bleach (1989)

nirvana-bleach

Så er vi tilbake til vinylsamlinga mi, og som tidligere nevnt har jeg kopiert 99% av denne til digitalt format slik at jeg kan spille den av et utall ganger uten å slite ut plata. For dette har jeg alltid syntes har vært et slags problem, nemlig å spille vinylplatene uten å slite dem ut i altfor stor grad. Og i løpet av åra har spørsmålene vært: Har jeg ikke vært flink nok til å pusse platene før jeg spilte dem av? Eller har jeg vært for flink, slik at det er pussinga som har slitt på sporene? Eller har jeg pusset dem feil?

For i den første tida etter at jeg kjøpte en god platespiller for 21 år siden (Technics SLDD33, helautomatisk) brukte jeg en flaske med (tror jeg) A11 antistatisk væske som jeg dynket en klut med før jeg tørket denne kluten over plata. Men som regel hørtes det ut som det ble mer støy av plata enn før jeg gjorde dette, og det var jo ikke det som var meningen, jeg ville ha ei plate som hørtes bra ut og som det ikke ble noe knitring av når jeg spilte den. Så etter hvert sluttet jeg å bruke dette middelet. Men jeg prøvde igjen av og til på veldig gamle plater som mor tidligere hadde hatt, og på disse hørtes det ut til å hjelpe litt. Kanskje var det fordi disse gamle platene i utgangspunktet var mer fettete og skitne, slik at de faktisk trengte en rens. Og kanskje tørket jeg heller ikke nyere plater godt nok etter en slik rens.

Så det jeg har gjort etterpå er å kjøpe ei børste (også A11) som skal gjøre samme nytten, nemlig å ta bort statisk elektrisitet og støv. Den synes jeg fungerer bedre, men for å være på den sikre sida børster jeg ikke plata, jeg bare lar den sveve et par millimeter over plata mens den snurrer før jeg setter stiften ned på plata, slik at eventuell støv kan sveve oppover. (Det skulle du ha sett, Isaac Newton) Så det er jeg ganske godt fornøyd med.

En annen ting jeg har gjort er å skifte stift med (u)jevne mellomrom, dvs. etter at en stift er knekt må den skiftes. De første ti åra jeg hadde spilleren var dette ikke noe problem, det var bare å fortelle forhandleren hva slags spiller jeg hadde, slik at riktig stift ble bestilt. Men siste gang dette måtte gjøres var det nesten ingen som kunne gjøre slikt lenger, stifter var vanskelig å få tak i, og Techics hadde visst sluttet å produsere disse stiftene, så jeg måtte bestille helt ny pickup (det er den biten stiften sitter fast på), og det var litt lettere, for det var en T4P, og slike var det ikke noe problem å få tak i. Så en Ortofon-pickup ble anskaffet, og den var også enkel å sette på. Det var bare å skru ut en skru og ta ut den gamle pickupen og sette inn den nye og sette inn skruen etterpå. Og det som skjedde etterpå var at lyden faktisk ble enda bedre. Så nå tenker jeg at kanskje var det Technics-pickupen som faktisk ikke overførte lyden riktig eller på annet vis ikke var optimal. Uansett, lyden fra platespiller til stereoanlegg er faktisk ikke så aller verst.

Men hva slags grunner kan man ha for å skifte stift/pickup? Man kan rett og slett komme borti den slik at den rett og slett knekker, man kan flytte på spilleren (f.eks. i flytteøyemed) uten å huske å låse armen på spilleren. Eller man kan få besøk av folk med rengjøringsvanvidd, eller andre som måtte synes at det kan være noget støvete her!!! Og som absolutt tar frem støvkluten (hvis denne fins) og tørker støvet som måtte befinne seg på nevnte spiller, og vips så er platespilleren gullende ren. Man kan faktisk speile seg i den. Men man kan ikke spille plater på den. Fordi stiften er knekt. Men kanskje er det min egen feil, jeg kan selvsagt holde det renere enn det er. Men jeg er nok mer netthendt enn andre (ikke helt) tilfeldige passerende når nevnte redskap skal desinfiseres innen plater skal spilles, eventuelt konverteres… (Kom til poenget nå da, skriv om Bleach!)

Ok, min versjon av Nirvana sin første plate Bleach kjøpte jeg på gamle Utopia i Dronningens gate 20 en gang i 1993 (tror jeg). Dette var to år etter at jeg kjøpte Nevermind i julegave til lillebror på min tidligere beskrevet språkreise til Caen i Frankrike, og da var Nirvane et digert navn, og da er det selvsagt fristende å finne ut hva et slikt band gjorde før de ble så enorme som de ble. Så da måtte man jo bare kjøpe Bleach. Da hadde jeg to valg, enten å kjøpe den på cd, med to bonusspor eller å kjøpe den i grønn vinyl, uten bonusspor. Men da er selvsagt dilemmaet hva man skal gå for, er disse to sporene så viktige at man bør kjøpe cd-versjonen? Eller hvis disse bonussporene var så viktige, hvorfor ble de ikke med i alle versjoner av plata? Så jeg gikk for sistnevnte… Og slik ser den ut:

nirvana-bleach_ia

nirvana-bleach_ib

Og for de som leter etter Dave Grohl sin innsats i denne plata, dere leter forgjeves, han ble ikke med før etter at denne plata ble laga. Og derfor er han heller ikke på bildet på frontcoveret. Dette er rett og slett et negativbilde av bandet i aksjon i en kjeller med en reol i bakgrunnen, hvor Nirvana er Kurt, Krist og to andre som ikke var med da neste plate (Nevermind) ble laget. Og vet dere hva som skjer når vi inverterer frontcoveret? Jo, dette:

nirvana-bleach_posVi får et toppløsbilde av Krist (på plata kalt Chris) Novoselic som spiller bass bak Kurt til venstre i bildet, og var det noe Kurt likte veldig godt så var det halvnakne menn. Men i 1989 var han ikke klar for å fortelle dette til verden (det gjorde han i 1993), så derfor ble bildet invertert så vi ikke skulle få dele gleden av å se en halvnaken bassist. Kurt Cobain var noen ganger en skikkelig egoist, men nå har vi alle sjansen. Ha ha, dumme Kurt Cobain, nå kan du bare ha det så godt hvor du enn måtte befinne deg… Og så til sangene:

Plata starter med Blew som godt kan oversettes på flere vis, men i denne sangen synger han faktisk om været. Hva slags vær kan da en undergrunnssanger som Kurt Cobain foretrekke når han ikke akkurat er i verdens beste humør? Det finner vi ut i refrenget hvor han synger “here is another word that rhymes with shame”, og det er selvsagt “rain”, som en hyllest til Beatles-sangen med samme navn. I denne synger John “Rain, I don’t mind”, og det er faktisk også budskapet i denne sangen. Regnvær er fint når man egentlig ikke bryr seg stort om mye i det hele tatt. Heller ikke om været. For min egen del er det ikke så farlig med regnvær, for hvis man skal ut med hunden er det bare å ta på seg gode regnklær. Og så blir man stort sett ikke våt. Og hvis man blir det får man forhåpentligvis oppleve en følelse av å konfronteres med naturkreftene. En følelse jeg gjerne kan anbefale på det sterkeste hvis man ikke har de store utfordringene i livet. Hvis det er en værtilstand jeg strengt tatt ikke har lyst til å hanskes med for tiden så er det sterk sol og femti pluss. Og her tror jeg vi er inne ved grunnen til at denne plata heter Bleach, for når man er ute i for mye solskinn så blekes håret og man blir faktisk blond. For noe går det faktisk også utover hjernekapasiteten, selv om det ikke gjelder alle. For Kurt Cobain har det også med et begynnende heroinmisbruk, for “bleach” viser også til det vi her hjemme kaller klorin, og det var noe myndighetene i Seattle anbefalte junkiene (se wikipedia om plata) å rense sprøytene med. Kanskje ikke så dumt om man absolutt skal drive med slikt, ikke vet jeg, jeg driver heller ikke med slikt…

Noe jeg har litt mer erfaring med er neste sang, Floyd The Barber. Her synger Kurt om siste gang han var innom den lokale barbersjappa, når han forstår at alle barberere er sadistiske homofile i motsetning til frisører som er masochistiske homofile. Det må jo være en grunn til at uttrykket barbershop, glade sanger sunget trestemt, gjerne akkompagnert med en gitar eller to dukker opp, og det er fordi barbererne i utgangspunktet drev med de maskuline hårene på en manns hode, og som kompensasjon for dette fant de ut at de måtte synge. Men da Kurt var innom barbersjappa ble han først barbert, og så bundet og voldtatt. Og det er jo ikke slik man skal behandle kundene sine, selv om tanta er innom for å se til at dette er den rette måten å gjøre det på. Ikke rart at Kurt Cobain ble heroinist. Kanskje han tenkte at “dette er noe jeg kan stikke i meg av fri vilje”. Ikke vet jeg, man kan bli ganske tullerusk i hodet av slikt.

Og tullerusk i hodet kan man kanskje si at man er når man skriver om seg selv som en sko. (Bare Egil Band har også skrevet en sang om sko, men ikke så subtilt…) For i About A Girl synger Kurt om seg selv som skoene til favorittdama si, han står linjert opp i skohylla og håper på å bli brukt, ikke minst til å drikke sjampanje fra. Problemet er bare at han ikke er en høyhælt sko man vanligvis gjør slikt med, men en støvel som vanligvis blir våt utenpå. Men man kan jo alltids håpe, for ei slik jente kan jo også få bruk for et par støvler som kan bli våt både innen- og utenpå. Men ikke av kondens og tåfis…

Og så til et aktuelt tema nå for tida: School, og en minimalistisk tekst som forteller det vi trenger for å vite hva Kurt føler om skolen. Her har vi også et eksempel på besk ironi i “would’nt you believe it it’s just my luck”, det er så typisk at når det er noe han virkelig vil vite alt om så får han ihvertfall ikke vite om det på skolen. Kanskje er ikke skolen den beste institusjonen hvis man vil vite alt om noe spesielt, for der får man inn ting bare porsjonsvis, akkurat nok til at man blir metta for en liten stund. Er skolen til for at man ikke skal vite alt? Liksom for å holde oss sånn passe uopplyst, men nok oppdatert til at man kan inkorporerere denne viten som samtaleemne man kan bruke til løst og fast? For det viser seg jo ofte at hvis man vet alt for mye om noe spesielt blir denne kunnskapen for mye til at menigmann kan følge med hvis man vil snakke om akkurat det? Er skolens syn at man egentlig ikke har godt av å vite for mye om ting, slik som “det man ikke vet har man ikke vondt av”? Kanskje var det derfor Kurt Cobain begynte med heroin, for å sløve seg selv fra all kunnskapen, som en måte å tilpasse seg det sosiale livet på? Men hjalp det? Tror ikke det…

Neste sang handler også om sterke følelser, nemlig om å være forelska, men i Love Buzz har Kurt litt vanskelig for å overbevise dama om at han er det i henne. Han synes å såre henne slik at hun ikke tror på ham. Samtidig vil han at hun skal fortelle ham hvordan det føles å være såret fremfor å svikte ham, og slik synes det som han har vært forlatt av andre han muligens har såret på samme vis tidligere. Enten det skyldes heroin eller andre ting, kunne det ikke være en ide å la være å såre folk? Var det faktisk slik at den store rimsmeden Kurt Cobain måtte ha inn med teskje at dette han eventuelt gjorde, enten det var mot seg selv, dama eller annet, at dette faktisk var i stand til å såre den han var sammen med? Kanskje var det derfor han rota seg borti Courtney Love, siden hun kanskje visste fra før hvordan han kunne såre, siden hun muligens kunne såre på samme måte selv? Er det faktisk så enkelt at han måtte han en sjelevenn(inne), en partner in crime? Og i såfall, er det så unaturlig?

Paper Cuts heter neste sang, og denne tittelen vekker for min del noen minner hvorav minst et par handler om at man faktisk kan skjære seg på papir, oftest av ren vanvare, men man kan også bruke et ubrukt A4-ark som torturredskap. I vanvareøyemed kan man faktisk blåse langs mot kanten av et slikt ubrukt ark, med kanten av arket bare et par millimeter foran leppene slik at man hører vibrasjonen av papiret som lager en slags lyd. Og jo nærmere kanten av papiret kommer leppene, desto bedre lyd blir det, og selvsagt kan denne papirkanten komme så nær leppene at man brått føler den litt ru teksturen på kanten av arket innen arket brått blir fuktig. Av blod, og man skjønner at man har kuttet opp leppa/leppene litt, og man må fram med lypsyl eller annet. I Kurt Cobains tilfelle handler denne tittelen om alt annet enn papir som kutter deg opp, men det handler om at når han er ekstra sårbar tåler ikke han heller allverden. Han er heller ikke i stand til å se lyset eller å rydde opp i rotet sitt hjemme. Han er også så medtatt at han føler at moren ikke tåler å se ham i øynene, men hun liker like godt å ikke se ham i øynene, kanskje fornøyd over at hun ikke er i hans tilstand. Og så tenker han at kanskje er tilstanden han er i ikke så gal allikevel, hvis han bare lærer seg å leve med det, for vennene hans har det på akkurat samme vis selv, like latterlige som ham. Huff, for en apatisk sang…

Mindre apatisk blir det ikke i neste sang, Negative Creep. Her har han nettopp vært innom den lokale baren, sjekka opp den søteste nabojenta og fått henne med hjem. Og så viser det seg selvsagt at hun har holdt alle i nabolaget for narr, for som det viser seg i refrenget: “Daddy’s little girl ain’t a girl no more”. Og dette kan jo ikke stakkars Kurt gjøre så mye med, bare utbryte at dette ikke er innenfor hans rekkevidde, innenfor hans radar. Slikt kan han rett og slett ikke noe med. Trist, men sant. Nei, det hjelper ikke at hun er en jævel på å lage mat eller at hun kjører som et svin. (For det er sikkert noen som tenner på slikt også…) For hvis det hadde blitt noe mellom de to ville hun/han ihvertfall ikke fått låne barbersakene hans. Sprøyta hans ville han/hun kanskje fått låne, etter å ha gjort den ren med klorin. Hvilket kjønn er egentlig Courtney Love?

Ordet Scoff som sangen etterpå heter betyr hån, spøk, nedlatende tale eller overdrevent inntak av et eller annet. I denne sangen handler det om alkohol som blir overdrevent inntatt, jeg-personen skjønner det sikkert, men han vil ikke innse det, han synger rett og slett som en unge som er blitt fratatt smokken sin. “Give me back my alcohol”, sier han, for nå vil han enten bli helbredet eller drept. Heal a million, kill a million. Kanskje er det slik for noen, noen går det bra for, mens andre takler det ikke i det hele tatt. Nei, hold dere unna driten, selv om det kan bli bra musikk ut av det…

I sangen Swap Meet er vi i et helt annet landskap enn de andre selvmedlidende sangene på plata.Vi er muligens i et tilbakeblikk på et par som har levd lenge sammen, muligens et gammelt hippie-par som har laget kunst ut av drivved og annet rask og dratt på tilfeldige loppemarkeder. Ting som kan skje med slike par kan også skje med alle andre par, som tanker om hva om man hadde valgt en annen levevei, en annen ektefelle, andre verdier å samle seg rundt. Og er det noen vits i å bli bitter over feil valg som ble gjort da, hva kan man i såfall gjøre? Egentlig ingenting, hvis man vil holde på humøret, man må ta vare på de gode tingene og minnene fra gode dager, bære over med uvaner som sigarettrøyking, neglbiting, pilling i nesa, knekke fingerledd og så videre. Hva i alle dager fikk Kurt Cobain til å skrive denne sangen inni all selvforakten? Ble han lei av å tenke på seg selv hele tiden? For min del synes jeg det gjorde godt med noen observasjoner mer enn tre meter fra sin egen nesetipp, man kan bli lei av folk som synes synd på seg selv hele tida.

Men vi er tilbake til det introspektive hjørnet etter fem sekunders hvile, for i sangen Mr Moustache får vi en slags versjon av John Lennon-sangen God, bare at her handler det om noen andre som er veldig overbevist om en ting, nemlig vegetarianere. Cobain synes å ha en samtale med en mulig fanatiker, og innrømmer at han spiser kyr uten å være særlig stolt av det, men samtidig virker han ikke ta det veldig høytidelig heller. Så han orker ikke tenke på den stakkars kua han spiser, den er jo død når den fortæres. Samtidig får vi en selverkjennelse fra den døde mannen av at en usunn livsstil bærer med seg ymse konsekvenser, slik som en steinhard mage, dårlig form og en generell motvilje mot folk som moraliserer. Men hvem Mr. Moustache er? Det er alle oss som moraliserer fordi vi vet mye bedre enn alle de som ikke vet, eller som bare gir æff. Det er alle oss (eller dere) som i stedet for å ha skjegget under munnen har det over overleppa. Så til dere som har bart, hvorfor har dere det??? Er det å bo i bartebyen unnskyldning god nok? Vet dere ikke at dere ser ut som (nei, stopp der!!!) Ja, jeg stopper der…

Men ikke før siste akt i Bleach, Sifting (å sile på engelsk) er en sang om det som kommer etter moralisering, nemlig å dømme levende og døde. Lærere kan dømme gjennom karakterer, prester kan dømme gjennom å nekte noen dåp, konfirmasjon, bryllup og gravferd i kristen jord ut fra hva man har gjort her i livet. Har du vært sengevæter? Var det morsomt? Var du dårlig på skolen? Var det noe særlig? Og skal du dømmes for det? Har du dårlig musikksmak? Er det egentlig noe morsomt? Og hva gjør at vi mennesker driver og dømmer? Er det faktisk morsomt? Tror vi at det hjelper mot et eller annet? Kanskje gjør det det, hvis vi dømmer noen nord og ned kan det hende vi unngår å gjøre de samme tingene selv. Hvis vi ikke finner ut hvor det var de andre ble tatt. En forbrytelse kan aldri kvalitetssikres godt nok. En dom er altså en kvalitetssikring på ting som går galt. Hørtes ikke det fint ut? Vi sier det en gang til:

En dom er altså en kvalitetssikring på ting som går galt. Det visste Kurt Cobain, både da han skrev tekster og da han utførte dødsdommen på seg selv. Hva om han bomma? Ville han ha blitt en halvfeit, middelaldrende sofaopprører som, la oss si… Krist Novoselic? Slik så han ut i 2008 (Henta fra Wikipedia):

447px-Krist_Novoselic_15A

Ikke særlig attraktiv nå lenger, eller? Kanskje er det bedre om vi gjør det samme med dette bildet som vi gjorde med platecoveret:

Krist_Novoselic_15A_invertJo, det ble straks bedre… Alt blir bedre med en smule bildemanipulering. Og Kurt Cobain ville sikkert hatt godt av litt botox, hvis man hadde funnet noen usprøytestukne hudbiter på ham.

Nå kom jeg på at jeg lovte musikk som passet bra til idrett til denne gangen. I alle fall syns jeg denne plata er bra for alle idrettsutøvere, for mange av dem har dårlig musikksmak og har bare godt av litt innblikk i de mørkere sidene av sjela. Og så er den sikkert bra til spinning og annen organisert trim i gymsaler, det er bare å følge rytmen det, både oppover og nedover, til forskjell fra alt det andre rælet de spiller.

Så det så. Nå har jeg dømt nok!

nirvana-bleach_bak

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00